For noen år siden var jeg syk over en forholdsvis lang periode, fortsatt uvisst av hvilken grunn. Men jeg opplevde at Gud brukte tiden godt, der jeg lå på sofaen den ene dagen etter den andre. Kanskje han så en mulighet til å nå inn til meg, siden jeg omsider hadde blitt flyttet ut av hamsterhjulet med kristelig aktivitet. Jeg ble plassert slik at Gud ikke bare så ryggen min, opptatt av å gjøre et arbeid for ham. Nå kunne Gud se ansiktet mitt. Og ikke minst, jeg kunne se hans. Jeg leste Salmenes bok, og jeg ba Salmenes bok. Jeg oppdaget rikdommen i tidebønnene og kunne hvile i bønner som andre hadde formulert før meg. Flere av bøkene til Peter Halldorf ble også viktige for meg. De etterlot seg en fredfull tørst etter mer tid i bibel og bønn. Det må da være en god frukt av ei bok?
Det er også min bønn med den lille andaktsboka jeg nylig har gitt ut, «Drikk». Ikke primært at du liker eller er enig i det du leser, men at det vekker en fornyet tørst etter å drikke enda dypere av Guds enormt rike kilder av levende vann. Jeg tror de fleste av oss bare har forstått brøkdeler av hvor stor, rik, god, hellig, mektig og kjærlig Gud er. Invitasjonen til oss er der, dag etter dag: Drikk av gledens bekk. Nyt overfloden i mitt hus. (Salme 36,9).
Vi er i fastetiden nå, og snart kommer påske. Disse to henger tett sammen. Min påstand er at jo mer bevisst du bruker fastetiden, jo mer forbereder du ånd, sjel og kropp på å ta inn det grensesprengende budskapet fra Golgata og den tomme graven. Selv om faste fra mat er det bærende i bibelsk faste, kan jeg kanskje også oppfordre til litt «støyfaste»? Skap tidspunkt eller områder i hverdagen der skjermer og annen støy holdes ute. Det trenger ikke være lenge. Det må være overkommelig. Noen minutter hver dag vil kunne bety uendelig mye.
Og der, i Guds nærhet, gir du ham en anledning til å hviske inn i ditt hjerte: Jeg elsker deg. Jeg har frelst deg. Jeg fyller deg med det som er godt. Du er min.