Det er blitt sagt: «Det beste med en bok er ikke tankene den inneholder, men tankene den skaper». Det er som oftest min tilnærming til boklesing, ikke minst kristne bøker. Ikke fordi jeg mener det alltid er den beste måten å lese på, for man trenger også en kritisk tilnærming til bøkenes budskap. Men jeg liker å lese bøker som gir meg nye perspektiv, som strekker tanken og som på sitt beste gir nye glimt av Gud. For vi ser jo stykkevis og delt, som Paulus sier. Og kanskje forfatteren av boka har fått sett noen andre stykker og deler av all rikdommen som finnes hos Gud.
For meg har bøkene til Peter Halldorf virket slik. Hans bøker har formidlet nye perspektiv i Guds ord, åpnet en rikere verden av «troshelter» fra kirkehistorien og gitt dypere røtter for troen. Faktisk har han også vært avgjørende i en viktig prosess vi hadde i Tro & Medier, der jeg er daglig leder. Faktisk kjente jeg det nesten fysisk i magen da jeg leste et avsnitt i boken «Jomfrumark».
Her er bakgrunnen: Kristendommen er på vikende front i Norge. Tusen års historie med sterk kristen innflytelse er i ferd med å smuldre bort mellom hendene våre. Fra å ha vært en majoritetskultur, er vi nå en av mange kulturer i et multikulturelt land. Vi er kristne i et etterkristent land. Og vi strever med å finne vår plass her.
Vi ser verdier forsvinne og moralske grenser flyttes. Familiestrukturer er blitt relative, basert på individets rett til å leve ut sine følelser. Barnet i mors liv har dårlig rettsvern. Vi er på verdenstoppen i bruk av pornografi. Det blir mer og mer vanlig med banning på TV – for å ikke snakke om realityserier som snart har visket ut de fleste grensene som finnes. Lista kunne vært lenger, mye lenger. Hva gjør så vi som kirke? Og for Tro & Mediers del: Hva gjør vi i møte med en mediehverdag som gjenspeiler denne, til tider, grenseløse kulturen?
I «Jomfrumark» skriver Peter Halldorf om Augustin, som gikk og kjempet med spørsmålet om hva som var det spesifikt kristne bidraget til mennesket – og Halldorf trekker linjene over til vår tid:
«Når villfarenheten i samfunnet øker, gamle tabuer overskrides og det ikke lenger går an å skille rett fra galt, da vokser ropene om etikk og moral. Med rette. Innenfor politikk og næringsliv, omsorgstjeneste og utdannelse har etikk de siste årene blitt et honnørbegrep på programmet på alle kurs og konferanser som er i takt med tiden. Ved å hekte seg på trenden ser kirken en gyllen anledning til å gå til kamp for den kristne etikken. For sent innser vi at de signaler vi dermed sender kommuniserer et skjebnesvangert budskap: kirkens viktigste oppgave er samfunnets moralske opprustning. Umerkelig og uten noen egentlig hensikt skjer det en glidning fra moral til moralisme, som fjerner oss fra evangeliet. Til tross for at vi fortsetter å preke over dets tekster, lykkes vi med kunststykket å bomme på det tilsynelatende åpenbare: det er ikke moralske pekefingre som er Jesu metode når han møter mennesker i akutt behov for en ny livsstil. Hans behandling av dem som har forstuet seg på etikken, av alle dem som ikke har lykkes i å leve opp til idealene, blir besværlig for en kirke på marsj for moralen.
I et samfunn som er fattig på normer og frigjort fra grenser, ligger det nær for hånden at kirken i protest – og mangel på åndelig kraft – profilerer seg som moralens voktere. Men når prester og pastorer ikler seg rollen som etiske rådgivere eller drevne helliggjørelsespredikanter med fariseisk klangbunn, risikerer den kristne etikken, alle de gode budene, å bli en boomerang, som med uventet effekt slår tilbake mot kristendommens egentlige og unike bidrag til menneskene: befrielsens evangelium. (…) Det eneste som kan gjøre den kristne kirke til en folkets frigjøringsbevegelse.»
Alt er ikke sagt med dette sitatet. Men det utfordrer meg dypt, personlig og som leder for Tro & Medier. Signaliserer vi at den kristne tro, det kristne bidraget til mennesket, er moralsk opprustning? Eller formidler vi befrielsens evangelium? Dette spørsmålet er livsviktig å kjempe med, for – alle gode intensjoner til tross – om vi kjemper en verdikamp som skygger for frihetens evangelium, står vi i fare for å hindre at mennesker møter Befrieren, Frelseren, Jesus Kristus.