Erfaring by proxy



Hva skal vi egentlig med litteraturen? Og hva skal vi med litteraturundervisningen i skolen?

Som nyansatt i lærerutdanningen har jeg fått anledning til å diskutere dette spørsmålet litt mer enn vanlig dette semesteret. Er lærerens oppgave først og fremst om å finne noe interessant som kan motivere til mengdetrening, slik at avkodingsmekanismer blir automatisert og elevene blir effektive lesere (og økonomisk innbringende borgere)? Selvsagt gjør det ikke det – eller, selvsagt bør det ikke bare handle om det.

Men hvordan få det til å handle om noe mer?

Erfarne lesere (som norsklærere jo ofte er) har ofte en intuitiv forståelse av at litteraturen “åpner dører mot verda og fremtida” (1). Å utlegge tekstene i klasserommet kan oppleves som overtramp, radbrekking, inntrengen i en intim opplevelse mellom tekst og leser. Men, en åpen tilnærming uten god nok innramming, der skriften er som innåndet av Gud, kan gi ufrivillig komiske resultat: Tekster som lærerene holdt frem som særlig dannende, ble beskrevet av elever som kjedelige og/eller rare (2). En rekke klasseromundersøkelser viser at elever leser tekster som en bekreftelse på seg selv (3). De speiler seg i litteraturen, også der de burde ha blitt utfordret. Tekster tolkes og tilpasses slik at de passer inn i elevens allerede etablerte verdensbilde. Tekster som dette ikke lar seg gjøre med, risikerer å bli avvist som uforståelige, kjedelige eller irrelevante.

Litteratur kan åpne dører, men den gjør det altså ikke automatisk for alle. Hvordan kan skolen legge til rette for at flere dører åpnes?

En god begynnelse er at elevene oppdager det faktum at litteraturen formidler et verdensbilde, og at det iblant krever anstrengelse å forstå andres verdensbilder. For å oppnå dette må vi snakke om teksten, og om hvilket blikk vi leser den med. Er vi åpne for det fremmede? Hva koster det oss å være det?

Dette er også spørsmål som retter seg mot den erfarne leseren. Er jeg villig til å la meg gripe av den verdenen jeg leser om? Når jeg møter det fremmede “live”, noen ganger i provoserende eller uforståelig skikkelse, kan jeg kanskje ha nytte av å ha øvd meg på nettopp det.

Å være i stand til å møte den Andre, å kunne se og se igjen (re-spectare eller respektere), er avgjørende danningsmål for skolen. Litteratur åpner for dette på en spesiell måte fordi den tilbyr erfaring by proxy.

At elevene blir dannet, dreier seg ikke i denne forstand om dannelse og manerer, men om Bildung, å bli omformet, i Guds bilde om du vil. Det dreier seg om å bli menneske, fullt og helt, og å kunne se, lytte til og handle sammen med andre mennesker – slik vi er skapt til.


(1) Opplæringslova, paragraf 1.
(2) Olin-Scheller, C. (2006). Mellan Dante och Big Brother, En studie om gymnasieeevers textvärdler, Doktorgradsavhandling, Karlstad Universitet.
(3) F.eks. Skarstein, D. (2013). Meningsdannelse og diversitet. En didaktisk undersøkelse av elevers lesninger av norskfagets litterære tekster, Doktoravhandling, Universitetet i Bergen